Still a retard

Geir Arne Brevik, November 16 2005:

Vet du hva jeg skal gjøre oftere? Blogge når jeg har underskudd på søvn og ikke har spist på seks-sju timer. Hvorfor? Jo, fordi:

Jeg blir ærligere enn ellers
Folk blir surere på meg enn ellers

I dag oppdaget jeg nemlig (via Google Analytics) at jeg har greid å erte på meg en haug med deLillos-fundamentalister på bandets nettforum.

Årsaken var et innlegg jeg skrev her i sommer om samleplaten Festen er ikke over, det er kake igjen. Som jeg slett ikke likte da, eller nå. Noen av kommentarene er riktig så kostelige:

Den nye samleplaten er fantastisk og det eneste tekstelige oppkastet her er den plateanmeldelsen du skriver. Bare det å skrive en plateanmeldelse uten å ha giddet å hørt gjennom platen er til å kaste opp av. Den største bærsen her må være Brevik

To umiddelbare følelser slo ned i meg:

En barnslig glede over at noen greier å hisse seg opp så voldsomt at de føler behov for å protestere samtidig på to nettsteder
Overraskelse over at ingen ser at jeg har et godt poeng i at deLillos ikke er hva det engang var!

Når jeg nå har tenkt meg litt om (jeg har både spist og sovet), tror jeg svaret på #2 ligger i dette gamle internett-ordspråket:

discussing on the internet is like the special olympics: even if you win, you’re still a retard

Så, mot bedre vitende vil jeg gjerne forsvare min slakt av “…kake igjen”. Dette er til dere som protesterte på slakten:

Jeg er fortsatt fan av deLillos. Men ikke av tingene de lager nå. Jeg ser ingen problemer med det, bortsett fra skuffelsen hver gang jeg kjøper en ny plate (og jeg kjøper fortsatt alt som kommer, i et barnslig håp om forbedring).
Det finnes flere gode låter gitt ut av deLillos i perioden 1995-2005. Ca. 10-12 stykker. Nok til å fylle opp én CD. “TV’en rasker over krisen” er f.eks. ikke en av disse.
Jeg hadde en dårlig dag da jeg skrev om “tekstlig og musikalsk oppkast” på platen til deLillos. Poenget er at en dårlig dag kan kureres med en gjennomlytting av f.eks. “Svett smil”, mens en god dag kan forverres ved å høre de nye låtene på “Kake igjen”. Derfor gjør jeg det førstnevnte stadig vekk, og unngår det sistnevnte.
deLillos har forandret seg. Jeg har forandret meg. Kanskje vi bare har vokst fra hverandre. Kanskje det er like greit, og bedre i det lange løp. Men det er ikke mindre trist av den grunn. Og du som tror jeg er ironisk når jeg bruker så sterke ord, har ikke erfart at musikk handler om følelser. Så var heller ikke innlegget mitt en plateanmeldelse, men en følelsesmessig reaksjon etter ti år med skuffelser. Jeg har det mye bedre nå.
Jeg føler meg som nevnt beæret over at dere gidder å bruke tid på å svare meg. deLillos er helt sikkert veldig glade for å ha fans som dere. Og en dag kan vi sikkert gå ut sammen og banke opp folk som sitter på nachspiel og spiller låter av Postgirobygget og Trang Fødsel.