Geir Arne Brevik, October 28 2005:
På toget til Ottawa
Så er ferien min i gang for alvor. Etter fire dager med (utelukkende morsomme) forpliktelser som landslagstrener for stein, saks, papir-landslaget (for utfyllende rapport fra VM, se www.steinsakspapir.com), ble jeg overlatt til meg selv i storbyen.
Ett av målene mine har vært å finne ut om Toronto har noe for seg, og det har den, selv om byen ikke akkurat har sjarmen til de klassiske europeiske storbyene. Toronto er ca. like gammel som Hønefoss, så det skulle vel bare mangle. Toronto er først og fremst en ansamling av forskjellige bydeler/nabolag med svært forskjellig karakter. Toronto har tatt imot innvandrere fra hele verden, så her finner man både Chinatown, Koreatown, Little Italy, Cabbagetown (irer), m.m. Det er veldig morsomt å gå fra bydel til bydel og se at stemningen, bebyggelsen og folkene forandrer seg merkbart med bare noen hundre meters mellomrom. Det man derimot finner uansett hvor man beveger seg er donutrestauranten Tim Horton’s. Og det er ikke rart, for det er gode smultringer.
Gårsdagen begynte med at jeg møtte grensesnitt-designer Daniel T. Burka (kjent fra Firefox og Digg) Jeg hadde tatt meg friheten til å sende Daniel en mail om hva man burde gjøre som webdesigner i Toronto, og som svar inviterte han meg på pannekaker og lønnesirup på en klassisk diner.
Resten av dagen gikk med på The Royal Ontario Museum, ett av flere store museer som nå er under ombygging i byen. Felles for ombyggingene er at det er kjendisarkitekter som gjør jobbene, og grepene som gjøres er tilsvarende interessante. Royal Ontario Museum får en stor krystall i aluminium og glass som griper inn i de over hundre år gamle museumsbygningene. Vel så interessant som selve ombyggingen er at museet (som inneholder ulike historiske og naturhistoriske samlinger) går bort fra å gjøre utstillingene som “edutainment”, og heller gå tilbake til klassiske utstillinger med montre og plansjer.
Som en stor filmby er et av Torontos tilnavn “Hollywood North”, så jeg syntes det var passende å gå på kino i går. I tillegg til at jeg var sår i beina og ønsket å pleie en kjip forkjølelse som muligens hadde noe med minusgradenes ankomst til byen og det vinduet som ikke ville lukke seg på backpackerhotellet. I en gammel kinosal med elendige seter, var det veldig gøy å se Wes Cravens nye film Red Eye. Filmen var bra, og en ekstra bonus var det at Canadas vakreste kvinne hadde hovedrollen (Rachel McAdams).
Neste film tok jeg på en nyere og dyrere kino, en av disse kjedekinoene vi begynner å få noen av i Norge også. Filmen her var Shopgirl av og med Steve Martin, og med Claire Danes som den pene jenta. Det må jeg si var en ræva film. Alt som hadde tilløp til å være bra ble ødelagt av en helt grufull fortellerstemme og suppete musikk. Jeg har også tenkt tanken på å skrive meg selv inn i en film hvor jeg får kline med en vakker, ung kvinne (f.eks. Rachel McAdams?), men for alle andre enn Steve Martin blir “Shopgirl” for langdryg og kjip.
Jeg er overhodet ikke ferdig med Toronto, men jeg er altså nå på vei til Ottawa, en by jeg har blitt forsikret om at er skikkelig kjedelig. Men den er hovedstaden, så jeg syntes jeg burde ta en tur innom. Og på toget leser jeg en bok jeg kjøpte i “The World’s Biggest Bookstore”; The Timewaster Letters av Robin Cooper. Den anbefales herved på det varmeste.
