Geir Arne Brevik, October 28 2005:
Farvel Ottawa, bonjour Montréal!
Ottawa, ja. Kanskje den minst provoserende byen i hele verden. Men byen er tross alt hovedstaden i dette merkelige landet, og på veien mellom Toronto og Montréal, så jeg tenkte jeg skulle stikke innom. Og det var forsåvidt veldig hyggelig, om enn mer preget av politikk og samfunnsspørsmål enn av moro. Så får jeg vel heller skrive om Canadisk politikk. Hold deg fast! Den politiske (og til en viss grad kulturelle) virkeligheten i Canada er godt symbolisert innenfor noen få hundre meter i Ottawa. Parlamentet (over- og underhuset, etter britisk modell) ligger så nært man kommer grensen mellom provinsene Ontario og Quebec. Like parlamentsbygningene (faktisk innenfor samme kvartal) ligger den amerikanske ambassaden, en bygning med de samme estetiske kvaliteter som USAs ambassade i Oslo.
For å ta det siste først; Canada er nok det mest anti-amerikanske landet i verden, med unntak av Ondskapens akse. I hvert fall liker innbyggerne her å se på seg selv slik. Det handler delvis om genuine politiske forskjeller — Canadas idealer er til å kjenne igjen for en som kommer på besøk fra Nord-Europa. Her er det helsevesen og engasjement for miljøet. Det andre aspektet ved anti-amerikanismen handler om nasjonal identitet, eller mangelen på sådan, i en forholdsvis ung nasjon. Det er tross alt grenser for hvor mye identitet det er i en flaske med lønnesirup. Da er det lett å bli reaksjonær mot idiotene på sørsiden av grensa. Selv om man daglig tanker opp Chevy’en sin på Esso. Muligens dobbeltmoralsk, men det er tross alt helt uunngåelig for en stakkars canadier å ikke bli påvirket av nærheten til kjempen USA.
Så var det den andre tingen som preger Canada: Quebec mot røkla. Fransk mot engelsk. Det er i år ti år siden en svært opprivende folkeavstemning om løsrivelse av provinsen Quebec, en avstemning som endte med et knapt flertall for fortsatt samhold. Jeg vet ikke veldig mye om detaljene i konflikten, men som turist gjør man jo noen overfladiske observasjoner. En av disse er bruken av flagg. I Toronto og Ottawa var det Canadiske flagg overalt. Kontorbygg, byggeplasser, bolighus, butikker – overalt kan man se det røde lønnebladet. Ikke så her i Montréal. Her er det mest blåhvite liljeflagg, altså flagget til Quebec. De har altså sitt eget flagg, de snakker et annet språk enn alle de andre her i landet, og de har sitt eget (ganske store) parti i parlamentet. På nesten alle andre måter enn utenriks- og sikkerhetspolitikk er de et eget land allerede.
Jeg har akkurat ankommet Montréal og skal være her nesten en uke, og jeg skal prøve å finne ut hva som egentlig driver disse nasjonalistene. Og så skal jeg feire halloween på ekte amerikansk vis! …på fransk.
