Geir Arne Brevik, March 2 2005:
Geir Arne om spill: Nintendo DS vs. Sony PSP
For et par uker siden fikk jeg en ny kompis. Han er veldig morsom, kanskje litt tykk, men stiller alltid opp og har noen unike egenskaper som gjør at man er nødt til å like ham. Navnet hans er Nintendo DS, og han er Nintendos nye håndholdte spillmaskin.
Maskinen ser ut som om den ble laget på 80-tallet, men spillopplevelsen er “nå” (tenk Nintendo64 m/ sylskarp flatskjerm), og berøringsskjermen fungerer flott og åpner for veldig mange morsomme bruksområder. I tillegg deler den spill trådløst uten at medspilleren må ha kjøpt spillet. Det er et kjempemorsomt leketøy, og jeg digger leketøy.
Men nå er kompisen min sjalu. For jeg har forelsket meg.
Hun er slank, elegant, kvikk og smart, og hennes tindrende, dype eh.. skjerm er ren skjønnhet. Hun heter PSP, Sony PlayStation Portable.
Der DSen er en blanding av 80-talls nostalgi og kontemporære spill, oser PSP av luksus og fremtid. Grafikken er utrolig nok like bra som på en Playstation2 og den har omtrent alt man kan ønske seg av ekstrautstyr; MP3-spiller, minnebrikke, trådløst nettverk, bildevisning og filmvisning.
Men det alle bemerker når de ser PSP for første gang er hvor ekstremt bra skjermen er. Spesifikasjonene sier det er en 4,3” skjerm på en maskin til ca. 2000 spenn, men glem det. For følelsen tilsier at du holder en 48” plasmaskjerm til 60.000. Det er all mulig grunn til å tro at folk kommer til å se filmer på denne skjermen. Den er så bra.
Både Nintendo og Sony skal ha masse skryt for at de har vist sine største styrker i de to produktene. Nintendo er et leketøysfirma, noe jeg igjen vil understreke er en positiv ting, og umiddelbarheten i spillene er uslåelig. Det kan være litt vel japan-corny innimellom, men det er bare morsomt. Og berøringsskjermen gir en helt ny måte å spille på, riktignok veldig avhengig av hvordan spillene utnytter det.
Sony, derimot, har ikke prøvd å konkurrere med DS eller GameBoy, men derimot å ta Playstation 2-platformen ut av stua og opp i hendene til folk. Kontrollene er tilnærmet like, og derved noe man mestrer med en gang, og grafikken er som nevnt også helt på høyde. Sony er i bunn og grunn et elektronikkfirma, og henvender seg mer til voksne enn til barn, noe som merkes på PSPen. Dette er en maskin beregnet på iPod-generasjonen, en målgruppe som Sony ikke har greid å nå med sine MP3-spillere. Men nå. Nå kan jeg ikke skjønne annet enn at folk vil gjøre PSP til et av 2000-tallets ikon-dingser.
Man kan egentlig ikke sette kjærester og kompiser opp mot hverandre. Man må bare sette av tid til å treffe begge to, og håpe at de lærer å like hverandre etter hvert.
Men samtidig er det forskjell på vennskap og kjærlighet… dere MÅ bare se skjermen på PSP, folkens! Dere skjønner det?
